Hele Norges iskrem – kledd opp til festøyeblikkene!
Helt siden vi lanserte krone-isen i 1953 har den vært en folkekjær favoritt. Det norske folk spiser krone-is året rundt, men aldri så mye som i mai måned! Hele 10 millioner Krone-Is fra Diplom-Is spises, deles og serveres i løpet av denne månedens mange festøyeblikk.
Men hvordan ble egentlig denne klassikeren til?
Det er lenge siden Krone-isen bare kostet 1 krone. Men det er ikke lenge siden du kjente smaken av norske jordbær og fløte i knasende kjeks. Kanskje var det på forrige 17.-mai, mens du sto og viftet med flagget til barnetoget? Kanskje var det en sommerdag, på vei hjem fra bading i fjorden? Og kanskje ga du bort den siste lille kjeksbiten, den med ekstra sjokolade i, til en som du er ekstra glad i?
Krone-isen ble til ved at noen stilte et enkelt spørsmål: Hvordan selge følelsen av å spise kule-is i kjeks, uten å stå og servere den. Svaret kunne du få kjøpt for 75 øre våren 1953. Den gangen het isen nesten det samme som oss: Diplomat. Men den endret navnet raskt.
I 1954 skulle Norges Bondeungdomslag ha et stort landsstevne. Og for å unngå problemer med vekslepenger, laget vi et parti med litt større Diplomat-is, som skulle koste 1 krone. Men bestillingen ble kansellert i siste liten, fordi en lokal konditor hadde tilbudt stevnet billige wienerbrød. Dermed hadde fabrikken 3000 vaffel-iskrem for mye, like før høstsesongen. De ble solgt ut på Jarlsberg travbane og fra en iskremkiosk i Tønsberg sentrum. Da den lokale iskremdirektøren Finn Wittersø var innom kiosken for å se hvordan det gikk, kom en jente og spurte innehaveren Jenny Nilsen: «Har du sånn derre krone-is i dag, Jenny?»
Og dermed var Krone-isen født. Og navnet stemte med prisen helt frem til 1970 da den steg til 1,25. Men fortsatt er den det nærmeste vi kommer en nasjonal-iskrem!
Og den sjokoladeproppen i bunnen du vet? Den ble til da vi eksperimenterte med å spraye innsiden med sjokolade. Vi ville unngå at kjeksen ble myk. Det var ikke meningen at det skulle samle seg overflødig sjokolade i bunnen, men når folk først fikk smaken på det, måtte vi bare la den være der.